Midt i den globale gløden rundt klimaendringene skaper Storbritannia overskrifter med et ganske øyenbrynsløftende trekk. Statsminister Rishi Sunak kunngjorde en fem års forsinkelse i Storbritannias forbud mot salg av nye bensin- og dieselbiler og varebiler. Opprinnelig satt til 2030, er forbudet nå presset til 2035.
Sunak snakket fra London og presenterte denne endringen som en "ny tilnærming" for å ta opp miljøhensyn. Ifølge ham vil denne reviderte planen «lette overgangen til elektriske kjøretøy». Innbyggerne vil fortsatt ha friheten til å kjøpe bensin og dieselbiler frem til den nye fristen. Og ikke bekymre deg, de som er glad i bulderet til en tradisjonell motor kan fortsatt kjøpe og selge dem på bruktmarkedet selv etter 2035.
For optimistene er sølvet her Sunaks selvtillit. Han spår at et betydelig flertall av kjøretøyer i Storbritannia vil gå over til elektrisk innen 2030, takket være synkende kostnader, uten noen direkte statlig innblanding. "I det minste for nå bør det være du, forbrukeren, som tar det valget, ikke myndighetene som tvinger deg til å gjøre det," spøkte Sunak.
Nå, hvis du tenker at dette trekket ganske enkelt harmoniserer Storbritannia med sine europeiske naboer, tenk om igjen. Mens forsinkelsen stemmer overens med EUs mandat for nullutslippsbiler innen 2035, hevder kritikere at det ikke er en sammenligning mellom epler og epler. Maria Bengtsson, EY U.K.s leder for elektriske kjøretøy, påpeker at Storbritannia og EU neppe er «like-for-like». I motsetning til mange EU-jurisdiksjoner, mangler Storbritannia en lignende insentivstruktur og infrastrukturmiljø på etterspørselssiden.
Denne beslutningen har skapt en virvelvind i bilindustrien. Produsenter som Kia uttrykte sin skuffelse og siterte dette skiftet som en potensiell nøkkel i komplekse forsyningskjedeforhandlinger og produktplanlegging. Ford, mens de understreket deres store investering mot elektrifisering, gjentok følelsen om at Storbritannias 2030-mål er en viktig katalysator for en grønnere fremtid.
I mellomtiden understreket Volkswagen det presserende behovet for "klare og pålitelige regulatoriske rammer" for å stimulere markedets tillit. Men ikke alle ser rødt. Toyota, for eksempel, roser forslaget, og ser på det som et praktisk skritt som hjelper industri og forbrukere i en overgangsperiode.
Selvfølgelig er det også den økonomiske siden av mynten. Med nasjonale valg som lurer rundt hjørnet og velgere som sliter med høy inflasjon og stillestående økonomisk vekst, er denne avgjørelsen et taktisk grep fra Sunak for å vinne en viss tjeneste. Han forsvarer endringen ved å understreke Storbritannias forpliktelse til netto nullutslipp innen 2050. Han tilskriver denne justeringen av politikken til tidligere regjeringer som, etter hans syn, kan ha vært litt for forhastet med å sette netto-null-mål uten å sikre offentlig støtte.
Den britiske bilsektoren har møtt hindringer for å sikre betydelige investeringer i produksjon av elektriske kjøretøy og batterianlegg. Etter innledende forsinkelser er det endelig betydelige forpliktelser fra giganter som Jaguar Land Rover-forelder Tata Group og BMW bestemte seg for å produsere elektriske Minier i Oxford.
Som med hver mynt har den to sider. Umiddelbart er et slikt grep designet for å lette de påståtte belastningene ved den raske overgangen til elektriske kjøretøy. Produksjon er bare den ene siden av denne revolusjonen, den andre – sannsynligvis enda viktigere – siden er infrastrukturen. Det krever enestående investeringer og 2030-fristen innebar store endringer. Med det sparket 5 år på vei, er det mindre press, og status quo forblir urørt en stund til.
I realiteten betyr det økende bensin- og dieselpriser i 5 år til, økt fortjeneste for oljeselskapene i 5 år til, og sårt tiltrengte forbedringer av elektriske nett og ladeinfrastruktur presset tilbake utenfor Rishi Sunaks ansvar. Han vil ikke bli her før i 2035 for å høste fruktene av sin feilforstyrte taktikk, han vil kritisere den nye regjeringen fra de bakerste benkene innen den tid.
Det eneste håpet er at EV-revolusjonen pløyer på, drevet av kunder som har prøvd en elbil og ikke vil gå tilbake til bensin eller diesel. Og mens vi får flere og flere valg når det gjelder å kjøpe en ny elbil, er den manglende infrastrukturen klar til å skape absolutt kaos med bruk av elbiler. Hvem vet, kanskje det er planen?
De elektriske kjøretøyene var i utgangspunktet mer populære enn bensindrevne på begynnelsen av 1900-tallet. Men fremskritt innen forbrenningsmotorer og masseproduksjonsteknikker, som de av Henry Ford, flyttet bilindustriens fokus bort fra elektrisitet i nesten et århundre. Norge, et land som ikke engang er halvparten av Storbritannia når det gjelder befolkning, har over 50 % av salget av nye biler som elektriske, og setter faktisk gullstandarden for bruk av elbiler.
