Kappløpet om å eliminere elbilens mest iherdige bugbear - tiden det tar å lade opp - har en ny og formidabel utfordrer. Orange Charging, et selskap knyttet til den turhemmende kinesiske giganten Didi, har trukket gardinen tilbake på en oppsiktsvekkende kraftig ny lader. Dette væskekjølte monsteret er i stand til å pumpe ut 1600 kW kraft. Ifølge selskapet kan denne teknologien legge til 100 km rekkevidde på bare 60 sekunder.
Denne nye laderen, utviklet med en ikke navngitt produksjonspartner, er et stort sprang i de eskalerende maktkrigene i elbilindustrien. Kunngjøringen plasserer Didis tilknyttede selskap direkte på en arena befolket av noen av de største navnene i den kinesiske bil- og teknologisektoren. Dette er så mye mer enn bare bekvemmelighet - det er et press for å gjøre opplevelsen av å starte en elbil ikke forskjellig fra en rask stopp på en bensinstasjon.
Kjører dette nye systemet er "Orange Charging Unicorn OS intelligent system", en ganske fantasifullt navngitt programvareplattform som styrer den enorme strømstrømmen. Nøkkelfunksjonen er dens evne til å distribuere kraft fleksibelt. Dette betyr at en ladestasjon med flere boder kan tildele strøm, sende maksimal ladning til et kjøretøy som er i stand til å håndtere det, samtidig som det betjener andre elbiler med lavere strømbehov.
Orange Charging driver allerede et betydelig nettverk med over 46 000 ladestasjoner, med nesten halvparten av dem allerede utstyrt med enkeltpistolladere vurdert til 180 kW eller mer. Denne nye 1600 kW-teknologien er det neste logiske, om enn litt ekstreme, trinnet.
Flyttingen av Orange Charging er en del av et mye større, bransjedekkende stormløp mot det som kalles «megawatt flash-lading». Bilprodusenten BYD har allerede avduket sin egen MW-lader som kan skryte av opptil 1000 kW fra en enkelt kontakt. Teknikgiganten Huawei, med blikket på markedet for kraftige elektriske lastebiler, har ertet en 1,5 MW-lader. I mellomtiden har premium EV-merket Zeekr rullet ut sine 1,2 MW V4-ladestasjoner.
Selv batteriproduksjon titan CATL er dypt investert i å utvikle nye batterikjemi som tåler slike voldsomme ladehastigheter uten for tidlig nedbrytning. Ambisjonen er så stor at noen kinesiske byer driver ideen om å bli utpekt som «supercharge-byer», og bygger ut infrastrukturen for å støtte denne høyhastighetsfremtiden.
Men å bruke så mye makt kommer med en heftig dose virkelighet og en rekke store utfordringer. Den mest umiddelbare bekymringen er den enorme belastningen slike ladere kan påføre lokale strømnett. En enkelt lader på 1600 kW trekker like mye strøm som et lite nabolag. Uten betydelige oppgraderinger og intelligent energistyring er utbredt bruk av slik teknologi rett og slett ikke mulig.
Selskaper som BYD forsøker å komme i forkant av dette ved å integrere storskala energilagringssystemer med ladestasjonene sine, som kan lagre billigere elektrisitet som kan brukes under høye krav ladeøkter.
Økonomiske hensyn spiller også en stor rolle. Den robuste, væskekjølte infrastrukturen som trengs for å støtte disse høykapasitetsladerne har en betydelig prislapp. Individuelle enheter varierer vanligvis fra RMB 80 000 til RMB 120 000 (omtrent € 9 600 til € 14 300). Dette tallet ekskluderer tilleggsutgifter som installasjon, nødvendige forbedringer av nettforbindelsen og rutinemessig vedlikehold, som innebærer periodisk utskifting av den spesialiserte kjølevæsken som kreves for å forhindre at kablene med høy effekt overopphetes.
En sentral bekymring for kjøpere er innvirkningen på kjøretøyets batteri - den dyreste delen av en elbil - når den utsettes for et så intenst energiinntak med jevne mellomrom. Mens ingeniører implementerer avanserte batteristyringssystemer og AI-drevne ladeprotokoller for å minimere potensiell skade, er de fulle langsiktige effektene av å ta i bruk ett minutts lading som en rutinemessig praksis usikre.
